Turismens bæreevne handler om en destinasjons evne til å håndtere turisme uten negative konsekvenser for lokalsamfunnet, stedets attraktivitet eller natur og miljø. Det er viktig å finne riktig ledelse og strategiske verktøy for å håndtere dette.
Ulike typer bæreevne
- Naturlig bæreevne – fysisk påvirkning på miljøet og naturens toleranse for menneskelig innblanding. Måles i blant annet tetthet (personer per areal, plass per enhet), antall fasiliteter (parkeringsplasser, toaletter, senger, seter) og forurensning (luft og vannkvalitet, støy, attraktivitet av landskapet). Bevaring av dyrearter kommer også inn her
- Sosial bæreevne – handler om lokalbefolkningens, operatørenes og gjestenes oppfatning av antall besøkende og om stedet endres i negativ retning på grunn av for mange turister. Dette kan komme til uttrykk i form av misnøye med køer, uønsket adferd, høye kostnader, en følelse av overturisme og endring i gjestfrihet
- Økonomisk bæreevne – nivået av inntekter som kan opprettholdes uten å forvrenge den lokale økonomien, for eksempel ved å unngå en monokultur hvor man lever av turismen, men som også er ødeleggende for destinasjonen
Cifuentes’ tilnærming til bæreevne (1992) deler det inn i tre komponenter:
1. Fysisk bæreevne – maksimalt antall besøkende et område fysisk kan romme
2. Reell bæreevne – justerer for begrensende faktorer som miljøforhold, temperatur, erosjon, brukertilfredshet, reguleringer og forvaltningsretningslinjer
3. Effektiv bæreevne – justerer videre for flaskehalser som tilgjengelighet av ansatte, åpningstider og parkeringskapasitet. Økning av kapasitet løser ikke dette
Eksempel beregninger viser at bæreevnen kan gå ned fra 2 000 i fysisk bæreevne til kun 40 i effektiv bæreevne.
Det finnes ingen enkel oppskrift for å beregne bæreevne, spesielt for byer, da det avhenger av infrastruktur, overnattingskapasitet, restauranter og transport. Viktige referansepunkter er innbyggernes irritasjon og gjestetilfredshet, noe som også gjør beregningen mer kompleks. Oppfatningen av folkemengde er subjektiv og påvirkes av flere ting, som for eksempel kvalitet på miljøet, personlige egenskaper, forventninger, erfaringer, interaksjonsnivå, atferd og andres karakteristikker. Kontekst spiller også en viktig rolle. Innfallsvinkelen kommer an på hvordan man definerer bærekraft og hva destinasjonen har identifisert som viktigst å bevare.
For nasjonalparker anbefaler WTO et maksimum antall besøkende per dag på 1 500 – 2 500. I et vandreområde 4 500 – 6 000 mennesker per dag, og i et piknik/rekreasjonsområde 15 000 – 20 000 per dag. Allerede i 1970-årene jobbet man med dette i nasjonalparkene i USA.
Destinasjonens respons på turisme går i ulike faser:
- Eufori – ofte i en tidlig fase i utviklingen hvor det er store forventninger, spenning og første møter med besøkende
- Apati / likegyldighet – kontakten med de besøkende har økt, og man ser turisme som en investering og inntektskilde
- Irritasjon – lokalbefolkningen begynner å vise bekymringer i takt med økende antall besøkende og investeringer utenfra. Turismen går ofte inn i en konsolideringsfase
- Antagonisme / motstand – irritasjoner uttrykkes verbalt eller fysisk og turistenes ses på som årsaken til problemene. Turismen vil ofte stagnere eller reduseres
Ofte er motviljen ikke egentlig rettet mot de besøkende i seg selv, men mot mangelen på infrastruktur og tilrettelegging. Brukerbaserte kilder som anmeldelser og innlegg i sosiale medier kan gi viktig innsikt gjennom scraping og sentimentanalyser. Trafikk, vær og mobildata er også viktige kilder.
World Travel & Tourism Council
World Travel & Tourism Council (WTTC) har kommet med en rapport og tips med tanke på håndtering av overbelastning på destinasjoner – en oppfordring til handling. Overbelastning av destinasjoner er et reelt problem, men rapporten understreker at det er et komplekst fenomen som ikke bare skyldes antall besøkende. De dypere årsakene er ofte strukturelle, som for lite investering i infrastruktur, dårlig byplanlegging, fragmentert styring, samt mangel på rimelige boliger og velfungerende offentlige tjenester.
Oppfordring til handling – seks nøkkelpunkter
- Opprett en dedikert og tverrfaglig arbeidsgruppe med de rette interessentene og med tydelig mandat og myndighet
- Utvikle en felles visjon og strategi for destinasjonen som inkluderer innbyggerne
- Gjennomfør innsiktsbaserte diagnoser og tiltak som svar på destinasjonens spesifikke utfordringer
- Implementer robuste overvåkings- og tidlige varslingssystemer, inkludert innbyggernes holdninger
- Reinvester inntekter og skattepenger fra turismen til destinasjonens beste, spesielt i infrastruktur, og ha full åpenhet om pengebruken
- Sørg for at innbyggerne har medbestemmelse og forstår fordelene turisme skaper for lokalsamfunnet
Turistskatt
Rapporten advarer mot turismespesifikke skatter. Erfaring og forskning viser at turistskatter har liten eller ingen innvirkning på antall besøkende; de gjør bare turismen dyrere. Pengene fra slike skatter blir sjelden reinvestert i forvaltning av turisme eller bærekraftige løsninger. Ved å fokusere på nye skatter, unngår man de dypere, strukturelle problemene som kronisk underinvestering i offentlig infrastruktur (som rimelige boliger og transportsystemer). Utfordringen ligger ikke i å generere inntekter, men i å fordele de betydelige ressursene som turismen allerede genererer, på en mer effektiv måte.
Å unnlate å anerkjenne fordelene med reiselivet kan være kostbart. Rapporten presenterer et scenario der 11 europeiske byer med over gjennomsnittlig turismenivå reduserer volumet til det europeiske gjennomsnittet. Dette kan medføre et tap på 245 milliarder dollar i total BNP, 122 milliarder dollar i skatteinntekter og nesten 3 millioner arbeidsplasser mellom 2025 og 2027.
Rapporten konkluderer med at effektiv stedsforvaltning er nødvendig for å sikre at turismen styrker, i stedet for å belaste.