Dette er en oppsummering av en omfattende forskningsrapport hvor man har regnet på ulike scenarioer for hvordan den globale reiselivsnæringen kan unngå de ødeleggende konsekvensene av klimaendringene, halvere sine utslipp innen 2030 og nå målet om null-utslipp innen 2050. Turisme har lenge vært ansett som en levedyktig økonomisk vekststrategi, men det har ført til en overutnyttelse av naturressursene og økning av skadelige utslipp. Selv om effekten av klimaendringene er viden kjent, er handlinger trege og mange av kostnadene ukjente. Klimaendringer er den største trusselen mot bærekraftig turismeutvikling i det 21. århundre.
I 2018 estimerte en studie at turisme stod for 8% av det globale klimagassutslippet. Transport utgjorde den største andelen av totalen med 49%, mens detaljhandelen stod for 12% og mat- og drikke for 10%. Det meste av turismens karbonavtrykk kommer fra høyinntektsland. Ca. 50% er forårsaket av reiser mellom land med høy BNP per innbygger, og med USA helt på toppen. Cruise og flyreiser står for høyest utslipp.
Reiselivet trenger en effektiv og rettferdig klimapolitikk, samt samarbeid på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå for å lykkes. Bruk av ny teknologi går sakte på grunn av finansielle, økonomiske og politiske utfordringer. Dessuten er de økonomiske interessene så sterke at det kan være vanskelig å endre forretningsmodellene. Det er behov for en integrering av reiselivspolitikken og de miljømessige retningslinjene.
COVID-19 førte til en reduksjon på 7% i globale klimagassutslipp i 2020. Det gir en referanse på hva som må til for å nå målene i Paris Avtale, som krever nettopp 7% årlig reduksjon av utslipp gjennom det neste tiåret.
GTTMdyn-modellen er utviklet for å gi estimater for globalt reiseliv fram til år 2100. Den inkluderer årlige globale gjestedøgn, passasjer-km, CO₂-utslipp, inntekter i turisme, skatteinntekter og subsidiekostnader. Den dekker alle direkte utslipp unntatt utflukter, besøk på museer og mat. Også sosioøkonomiske og demografiske data, samt antakelser om teknologisk utvikling på energieffektivitet, elektrisitetsproduksjon og infrastrukturbygging, og priser for transport og overnatting er inkludert.
Hva kan gjøres for å nå målene?
- bruk av alternative energikilder
- forbedre teknologi (øke energieffektivitet og drive innovasjon mot nullutslippsteknologi)
- endre politikk når det gjelder infrastruktur
- endre reisehastighet
- endre skatter og subsidier
- oppnå endringer i reiseadferd (komplekst samspill mellom kostnader, reisetid, psykologiske referanseverdier etc.)
- effektivisere utligningen av utslipp
Ingen av disse tiltakene kan oppnå nullutslipp innen 2050 alene. Ved å kombinere alle tiltakene på høyt nivå, er vi fortsatt langt fra å nå dette målet. Bare ved å innføre covid-lignende flyforbud, kan en reduksjon på 50% oppnås innen 2030. Totalt antall reiser trenger ikke reduseres og antall netter kan til og med økes betraktelig. Den eneste store endringen er avstandene på reisene. Disse må holde seg på 2019-nivå fram til 2050. Etter det kan vi igjen reise lengre distanser på grunn av ny luftfartsteknologi som kommer på markedet etter 2050. De lange turene, definert over 16 000 km tur/retur,
utgjorde bare 2 % av alle reiser i 2019, men de mest forurensende. Hvis ingen tiltak gjøres, vil disse reisene firedobles innen 2050, og stå for 41% av turismens totale utslipp (opp fra 19% i 2019), men fortsatt bare stå for 4% av alle reiser.
Hva vil dette bety for destinasjonene?
Å justere den totale tilbakelagte reisedistansen er avgjørende for å oppnå null utslipp innen 2050. Det vil være utfordrende og kan få konsekvenser for mindre reisemål som i stor grad er avhengig av flytrafikk og langdistansereiser. Det vil være behov for ny reisemålsutvikling, ledelse og markedsføringsstrategier. Oppmerksomheten må flyttes til nasjonale og nærmarkeder. Destinasjoner må forsøke å forme etterspørselen i stedet for å følge den. Så raskt som mulig bør man bringe til markedet opplevelser, overnatting og pakkereiser som gir minst mulig utslipp. Nye produkt og reiseruter bør inkludere regenerative og tilpassede løsninger, samt investeringer i lokale bedrifter og lokalsamfunn.
Det trengs en felles innsats for å integrere og utvikle helhetlige samarbeidsmodeller. Alle utslipp fra reiser til/fra destinasjonen må konstant måles og regnskapsføres. Reiselivsprodukter og målgrupper med høy verdi og lite fotavtrykk må prioriteres, og det bør oppmuntres til lengre opphold. Styrking av samarbeid med offentlig sektor, og lokalt og regionalt samarbeid for å utvikle multi-destinasjoner vil bli svært viktig. Fokus må flyttes fra ren økonomisk vekst til et balansert syn på økonomisk, sosial og økologisk verdi. I planer og strategier bør klimamål alltid inkluderes. Planene må anerkjenne at den framtidige formen for turisme vil være annerledes enn i dag, og at dette vil få konsekvenser for valg av målgrupper, markeder, etterspørsel, oppholdstid, transport osv. Reiselivsnæringen bør inngå omfattende samarbeid med relevante sektorer, for eksempel transport, energi, bygg og anlegg, og byplanlegging, for å oppnå at nødvendige tiltak settes i verk raskt og i stor skala.
Endringene i transportsektoren skissert ovenfor vil ha betydelige implikasjoner for måten reiselivsbedrifter og destinasjoner vil utvikle seg på. Scenarioet tillater vekst i inntekter, antall reiser og gjestedøgn, og denne vil være mer rettet mot bil, jernbane, buss og andre transportformer, men redusere luftfartens dominerende rolle. Destinasjonsledelsen bør styrkes slik at de rette tiltakene blir gjennomført, med tanke på transport- og energiinfrastruktur, overnattingsutvikling, og kapasitet til destinasjonen (flyplasser, cruisehavner, vei- og jernbanenett etc.).
For å muliggjøre dette skiftet er det nødvendig med store investeringer i infrastruktur, teknologi, elektrifisering og grønnere energikilder, mens markedsføringstiltak bør rettes mot korte eller mellomdistansemarkeder. Engasjementet til reisende så vel som politisk og institusjonell støtte vil være avgjørende. Rammeverket til Glasgow-erklæringen om klimahandling i turisme kan benyttes som en plattform for åpenhet og for å sikre en koordinert og konsistent tilnærming.
Viktige utfordringer og muligheter
- Sosial aksept
- forståelse for betydningen av klimakonsekvenser er sentralt for å få økt støtte
- arbeidsforhold og ferieordninger kan komme til å måtte justeres for å tilpasse seg endret reiseatferd
- næringen må tilby relevante reiser og opplevelser, og være tydelig i sin markedskommunikasjon
- de reisende må læres opp om deres fotavtrykk, og disse må synliggjøres for å hjelpe i deres beslutningstaking
- reiselivsnæringen og destinasjonene må være åpne om investeringer, skatteinntekter og miljøavgifter for å skape tillit
- tiltak må håndheves for å gjøre at de reisende opptrer på en miljøvennlig måte
- Politisk og institusjonell støtte
- omfordeling av ressurser, inntekter og vekst er avgjørende
- offentlige subsidier blir avgjørende, for eksempel av miljøvennlige reiser
- en raskere overgang til grønn energi vil få fart på teknologisk utvikling, økonomisk vekst og etablering av arbeidsplasser
- utvikling av karbon standarder og måling av fotavtrykk både på etterspørsels- og tilbudssiden
- mekanismer på plass som muliggjør bedre beslutningstaking om investeringer og avbøtende tiltak, for eksempel karbonprising eller reguleringer
- Omforent og rettferdig turistindustri
- avgjørende for å sikre en rettferdig overgang til null-utslipp
- de menneskelige konsekvensene ved klimaendringene vil være aller størst
- minst utviklede land som er svært avhengige av turistinntekter vil lide mest. De som reiser mest og har størst fotavtrykk bor i rike land, som vil ha positiv effekt av reduksjon av reiseavstander og omfordeling av besøksstrømmer
- kompensasjon av destinasjoner som blir hardest rammet
- Infrastruktur og teknologisk utvikling
- er nøkkelen for at turisme skal gå over til nullutslipp
- investeringer er ikke like lett tilgjengelig i alle deler av verden, eksisterende infrastruktur kan mangle, og ressursene kan være knappe
Overraskende lite er kjent om de globale klimakonsekvensene forårsaket av turisme. Med turisme som skal dobles i størrelse innen 2050, med en tilhørende økning i kystutvikling og arealbruk, vil mange reiselivsbedrifter, investorer og lokal arbeidskraft være svært sårbare dersom det ikke blir tatt hensyn til klimarelatert risiko.
Kilde: The Travel Foundation, partner av Glasgow Declaration on Climate Action in Tourism. Forfattere: Paul Peeters, Breda University of Applied Sciences, og Bernadett Papp, European Tourism Futures Institute