Det begynte, som det ofte gjør, med et buzzord. Regenerativt reiseliv. Hva er det? Det smakte grønt. Det luktet ansvarlighet, omstilling og framtid. Og for å være ærlig lød det ganske forfriskende i møte med velbrukte begreper som «bærekraftig» og «miljøvennlig». Som en slags oppgradert versjon, kanskje med mer håp og mindre skyld. Men hva i all verden betydde det egentlig?
Det var altså omtrent sånn jakten begynte for min del.
1. Akt: Ordbøkene og maskinene gir opp
Jeg startet der mange gjerne starter. Med å spørre ordbøkene og maskinene. På dette tidspunktet hadde vi enda ikke fått Chatgpt og andre KI-verktøy, men jeg googlet. Skumleste artikler. «Regenerativ turisme handler om å gi mer enn man tar», sto det. Flott, tenkte jeg – men hva gjør man når bussen lekker olje, gjestene vil ha opplevelser i Instagram-format, og lokalbefolkningen helst vil ha fred?
Et sted leste jeg at regenerativt reiseliv er som å gå fra å være en «ikke-skadelig turist» til å bli en «aktivt god kraft» for stedet man besøker. Ikke lenger «leave no trace», men «leave it better». Poetisk, uten tvil. Men var det ikke også veldig upraktisk? Hvem måler hva som er “bedre”? Hvem bestemmer hva som skal vokse og hva som skal få være i fred?
2. Akt: De kloke hodene (og en liten dose forvirring)
Så ringte jeg en venn. Og så ti til. Jeg begynte å lese rapporter, se filmer og lytte til podkaster med folk som har jobbet med det regenerative perspektivet lenge, lenge. De snakket om «planetary health», «sense of place», «interbeing» og “living systems”. Jeg nikket, noterte, og kjente meg ganske klok. Helt til jeg prøvde å forklare det for noen andre og hørte meg selv snuble i metaforer om soppnettverk, urfolksperspektiver og landskapsrestaurering. Blikkene jeg møtte var ofte blafrende.
Jeg deltok på et seminar og spurte entusiastisk: «Hvordan måler vi suksess i regenerativt reiseliv?» En foredragsholder svarte: «Du må kjenne det i kroppen». Jaha. Jeg kjente i kroppen at jeg ble litt stressa.
3. Akt: Møte med virkeligheten (og fjellvettregel nr. 8: vend i tide)
Jeg bestemte meg for å reise ut og se. Gjennom Klyngen Innovative Opplevelser besøkte vi et øysamfunn som eksperimenterte med lavsesongturisme og oppholdstid. Snakket med en bonde som tok imot gjester på gården sin og kalte det «økologisk vertskap». Vi møtte en gjeng svenske guider som hadde sluttet med snøskuter og begynt med stillhetsturer. Vi så til Skåne, Irland, New Zealand og Færøyene. Og enda flere steder.
Ingen gjorde det perfekte. Men mange gjorde noe. Noen ganger tok de feil. Ofte prøvde de på nytt. De snakket om samspill, årstider, nysgjerrighet. Om å ville godt og ta ansvar for å utvikle et bedre reiseliv. Og de stilte mange spørsmål: Hva slags gjester ønsker vi egentlig? Hva er verdt å dele? Når gir vi mer enn vi tar? Hvorfor vil vi ha turisme her hos oss?
Da slo det meg: Kanskje regenerativt reiseliv ikke er en oppskrift, men heller en måte å spørre på?
4. Akt: Når excel-arkene møter jordsmonnet
Så kom hverdagen. Strategidokumenter. Handlingsplaner. Prosjektmøter. Jeg satt i møterom med kaffemaskiner og diskuterte hvordan vi skulle «operasjonalisere regenerativt tankesett». Jeg tegnet modeller. Foreslo indikatorer. Lagde powerpoints med sirkler og piler. Snakket med ulike eksperter og med bedrifter. Flere forsto og trodde på det regenerative enn da jeg startet reisen. Andre fnøs fortsatt. Mange var likegyldige.
Jeg kjente meg fortsatt utilstrekkelig. For mens kolonnene fyltes med tiltak og tidsfrister, savnet jeg lyden av vind. Lyset i lyngen. Stillheten som oppstår når folk lytter – virkelig lytter – til et sted.
Men hva gjorde det så vanskelig å formidle dette regenerative skiftet? Endringen i tenkning og verdier? Hvorfor klarte vi ikke å fange de forløsende ordene? Var vi fortsatt på villspor?
Jeg – og de jeg nå jaktet sammen med – erkjente snart at vi trengte eksempler for å komme videre. Et eget innhold og egne erfaringer. For hva er egentlig regenerative opplevelser i norsk sammenheng?
I Kompetanseprogram Nordland satte vi i gang 7 bedrifter med å teste regenerative opplevelser og utforske hva det kunne handle om i praksis. Det var lærerikt og nyttig og gjorde at vi ville gjøre mer av det samme. Men ordene for å forklare og formidle regenerativt reiseliv så alle forsto det, manglet fortsatt.
På kompetanseprogrammets studietur til Skåne, satte vi oss selv i stevne. Kunne vi koke det hele ned til en matematisk ord-formel? Noe sant og enkelt og tydelig som fanget essensen i det regenerative? Galskapen lenge leve! Vi prøvde.
Empati var den første innsatsfaktoren vi la inn i regnestykket. Nærmere bestemt en trippelversjon av ordet; naturempati, kulturempati og mellommenneskelig empati. Vi stilte oss selv et stort spørsmål. Kan empati (i trippel versjon) fungere som en etisk forpliktelse? Altså en sterk vilje til å handle i tråd med naturens og lokalsamfunnets interesser i reiselivssammenheng? Til å anerkjenne og ikke minst verdsette naturen, kulturen og lokale praksiser? Ikke som en plikt eller tvang, men som en naturlig utvidelse av egen identitet og som en kjerne i opplevelsen av reisemålet? Kanskje!
Vi ble modige og stilte oss selv flere spørsmål. Hva er det ønskede og forløsende resultatet av regenerativt reiseliv? Det viste seg at vi var ganske enige om svaret:
«I regenerativt reiseliv vil vi skape miljøer der både naturen, lokalsamfunnet og enkeltmennesket kan utfolde seg på en bærekraftig måte.»
Men hvordan forklare dette bedre? Kunne vi kanskje bruke begrepet «god jord»? Begrepet regenerativt kommer jo fra landbruket og er godt kjent der.
«God jord» er grunnlaget for grøde og blomstring. Kunne det forstås også som grunnlag for fornyelse og livskraft for naturen, for innbyggerne og for gjestene som besøker oss? Som et bilde på å øke både de lokale avlingene og gjesteopplevelsene? Ja, hvorfor ikke? Regenerativ reiselivsvirksomhet må rett og slett falle i god jord hos både gjestene og lokalbefolkninga. For regenerativt reiseliv skal gi tilbake til lokalsamfunnet og naturen, i stedet for bare å høste av de lokale ressursene. Det var vi enige om. Det er helt grunnleggende.
Dermed smatt den matematiske formelen på plass.
(For dere som ikke husker brøkregning så godt. Her gjelder det å ha de største tallene over brøkstreken, og de minste under.)
Fungerer formelen? Kanskje. Hvis ikke, så hjelper den oss kanskje på veien videre. For vi er langt ifra i mål ennå.
5. Akt: En jakt uten slutt (heldigvis)
Så hvor er vi nå?
Vi vet mer. Men ikke nok. Vi får stadig flere eksempler på regenerativt reiseliv. Vi får flere filmer og bøker om temaet. Vi ser ekte engasjement mange steder, men vi ser også grønnvasking med blomsterkrans til pynt. Vi møter fortsatt folk som snakker om regenerativt reiseliv som om det var en ny religion, og andre som fnyser og kaller det keiserens nye klær.
Men jeg tror – tross alt – at jakten er verdt det. For under alt buzzet, finnes det noe ekte: En lengsel etter et reiseliv som gjør godt. For stedene. For folkene. For naturen. For framtida. En vilje til å reparere mer enn vi river. Til å gi rom til både natur og nysgjerrighet og meningsfulle opplevelser.
I praksis kan regenerativt reiseliv handle om å støtte lokal økonomi, redusere miljøpåvirkning og fremme kulturell forståelse og respekt. Det kan ta utgangspunkt i å løse lokale problemer eller bidra til at vi som enkeltmennesker kan og vil leve mer balanserte og bærekraftige liv. Vi har ennå ikke oppdaget alle mulighetene, det er jeg sikker på.
Jeg var ikke den første som ble med på denne jakten, og jeg er langt fra den siste. Den regenerative flokken vokser og blir større, og vi jakter videre sammen. På innsikt. På eksempler. På samarbeid. På spørsmål som gir enda bedre svar enn de vi har nå. På de riktige ordene som forstås og som beveger mennesker til endring og handling. Til en reiselivsframtid vi kan være virkelig stolte av.
Sammen kan vi finne veien. Ikke tilbake til det som var. Men framover – og dypere inn i det som virkelig betyr noe.
Av Ann-Jorid Pedersen, leder for Kompetanseprogram Nordland og Klyngen Innovative Opplevelser, i samarbeid med deltakende virksomheter i kompetanseprogrammet.