En doktogradsavhandling om reiselivs- og stedsutvikling i små lokalsamfunn skrevet av Astrid Maria Cabrera, UiT. Ilulissat på Grønland og Lofoten er benyttet i feltarbeidet.
Hvordan kan man forvalte reiselivet på måter som bidrar til god stedsutvikling? Turisme som verktøy for vekst og utvikling, eller som en trussel for gode hjemplasser og attraktive reisemål? Studiet viser at det er en gjennomgående etterspørsel etter mer styring og regulering av reiselivet. Cabrera har utforsket samfunnene (ikke reisemålene) som omsorgslandskaper, og tilført perspektiver om uro og omsorg for stedskvaliteter. Hun har hatt fokus på å forstå stedene som møteplasser – for «for globale utviklingsbaner, historiske linjer, for tilreisende, for lokale og for økonomiske og politiske interesser».
Avhandlingen tar for seg en tre-delt problemstilling:
- Konflikter og paradokser i reiselivs- og stedsutviklingen
- Hvilke strategier benyttes i reiselivs- og stedsutviklingen?
- Hvordan åpne opp for ulik situert uro for et sted gjennom omsorgsperspektiver?
Turisme fører til at mange forskjellige mennesker, kulturer, interesser og ideer møtes. Det kan føre til friksjoner og konflikter, som det er viktig å ta på alvor, og finne måter å håndtere dem på en konstruktiv måte. Steder er i konstant forandring, og turisme er en av drivkreftene bak denne endringen. Mange mener at for små samfunn er alternativet til utvikling avvikling.
I tillegg til at veksten av turisme fører til bekymring rundt overturisme, slitasje, bevaring av lokale verdier og identitet, økte priser og levekostnader for lokalbefolkningen etc., peker forfatteren på viktigheten av å ta geopolitiske spenninger, engasjementet for vern av natur og klima og lokalsamfunnene på alvor. Noen av de viktigste spenningspunktene er lokalt eierskap og kontroll, bærekraftig utvikling, og autentisitet og identitet.
Uroen for endringer i lokalsamfunnene og i reiselivsutviklinga handler ofte om uforutsigbarheten i utviklingen. Det er ikke alltid tydelig hvor grensen mellom turisme og andre globaliseringsprosesser går. Infrastrukturer pekes ofte på som helt nødvendige for utvikling, samtidig som frykten øker for om disse lokalsamfunnene tåler å bli mer tilgjengelige.
Naturen og naturfenomener er ofte selve turistattraksjonen og selve «reason-to-go». Å reise til steder med uberørt og «sårbar» natur har blitt en populær trend. Risikerer steder å bli ofre for egen reiselivslivssuksess? Det «perifere», «autentiske» og «rolige» blir ofte fremstilt som motsetninger til tyngre infrastruktur og turismevekst. Mange mener at reiselivet burde være mer engasjert i å verne de lokale stedskvalitetene ettersom disse er selve ressursgrunnlaget for næringen. Vi ser også eksempler på at vern oppleves som en begrensning for lokale innbyggeres bruk av området og på investeringer.
Det er stor enighet om at det er behov for mer reguleringer i reiselivet. Det er mange argumenter for dette – behov for en bærekraftig utvikling, lokalt ansvar og rettferdig fordeling. Det er tre hovedbekymringer: for mange besøkende på samme sted samtidig, mangel på arbeidskraft og ukontrollert vekst. Dette er utfordrende da næringen er kompleks med mange forskjellige aktører og interesser. Det er også uklart hvem som har ansvar for å regulere, og på hvilket nivå reguleringen skal skje. Det er samtidig mye motstand mot regulering internt i næringen av frykt for at det skal hemme vekst.
Felles for mange destinasjoner er strategier for helårsturisme, regulering av ferdsel og ambisjoner om å tilrettelegge for den «rette» turisten. Det er viktig å se dette i et komplekst samspill med lokale kontekster, rasjonaliteter og utfordringer.
Helårsturisme er en vekststrategi, som kan føre til økt press på natur og miljø. Det er ikke gitt at dette faktisk vil bidra til å spre turiststrømmen og redusere presset på høysesongen. Det kan føre til at lokale aktører blir låst fast i vekstspiraler og mister fleksibilitet, og det kan føre til investeringer i tung infrastruktur og nye opplevelser rettet mot langreiste turister, noe som igjen kan ha negative miljøkonsekvenser. Samtidig kan helårsturisme gi små aktører den fleksibiliteten de trenger for å overleve, og skape arbeidsplasser lokalt.
Mange reisemål har som mål å styre turisttrafikken til steder som allerede er mye besøkt, for å skåne andre steder og innbyggerne. Noen mener dette kan vil føre til at lokale mister tilgang til sine egne steder, og at turismen blir forstyrrende. Andre mener at det er nødvendig å styre turisttrafikk for å beskytte naturen og skape en mer bærekraftig reiselivsnæring.
Den «rette» turisten – hvem er det? Mange mener at det er viktig å tiltrekke seg «high-end»-turister eller «luksusturister», fordi disse blir sett på som mer bærekraftige og at de bidrar mye til den lokale økonomien. Andre mener en slik tankegang fører til stigmatisering, og noen er bekymret for at luksusturisme vil ha negative miljøkonsekvenser, for eksempel økt flytrafikk og utbygging av natur.
Mange frykter masseturisme, men forfatteren mener vi bør redefinere begrepet og se det som en mulighet for å forbedre stedsutviklingen. Vi må ta hensyn til «tålegrenser» og vi bør bruke negative følelser som uro som konstruktive verktøy. Vi må fokusere på de konkrete bekymringene til lokale innbyggere og utvikle løsninger som tar hensyn til disse bekymringene. Turister kan også bidra til å øke bevisstheten om lokale stedskvaliteter og utfordringer. Turismen bør brukes som en plattform for å fremme dialog og forståelse mellom ulike aktører.